Javisst er du en feminist

Greit at du ikke vil si det. Greit at du ikke vil være det. Greit at du ikke engang vet det. Men lever du i et moderne velferdssamfunn i dag, er du en feminist by default. Jeg lover.

Image

Gloria Steinem – en ledende feministikon fra 60- og 70-tallet. I fall du trodde at det å være feminist er ensbetydende med å være ufiks og stygg. Foto: internettyveri/ukjent.

A feminist is anyone who recognizes the equality and full humanity of women and men.

Gloria Steinem
                                                                                                                                               

Du tilhører de første generasjonene i  den vestlige verden som er vant til å kunne ta den utdanningen de vil ha. Du er vant til å kunne gå i de klærne som du liker uten å bli arrestert og mishandlet av politiet. Du er vant til å kunne gå til legen med en kjønnssykdom uten å risikere offentlig bespottelse.

Du er vant til å åpenlyst begjære menn og andre kvinner og med felles samtykke oppnå gjensidig tilfredsstillelse. Du er  vant til å kontrollere din reproduksjonsevne, med p-piller og abort, og slik bestemme når, om og hvor det passer deg å ta ansvaret for et annet menneske.

I motsetning til mange debattanter er jeg ikke bekymret på vegne av din feminisme.

Den dagen du våkner opp og blir fortalt at ikke kan ta utdanning fordi du ikke har sjelsevner til å takle så store mentale påkjenninger, vil du kalle deg en feminist. Den dagen din far blir gitt myndighet over hvem du får lov til å tilbringe livet ditt med, vil du kalle deg en feminist. Den dagen du ikke får arve dine foreldre, eller skille deg fra din mann, eller ha kontakt med dine barn etter skillsmissen, vil du kalle deg en feminist. På minuttet, og mye kjappere enn din mors generasjon gjorde.

Kanskje du ikke trenger å vente så lenge. Kanskje kaller du deg selv for feminist allerede den dagen du blir kalt hore på åpen gate på grunn av ditt antrekk, eller den dagen du egentlig vil ha det røft når du ombestemmer deg og sier nei. Eller den dagen du blir forbigått for spennende jobb du brenner for, selv om du er godt kvalifisert.

The opposite to patriarchy is not matriarchy but fraternity, yet I think it’s women who are going to have to break this spiral of power and find the trick of cooperation.

                                                                                                                                                                                                                                    Germaine Greer                                                                                                                                                                                                                                                            

Feminisme er kvinnesak. Men dere skjønne herrer er også feminister. For herregud hvor dere har tjent på at feministene har stått på og krevd og tvunget de gammeldagse hierarkiene til å knele. I 2006 kom  OECD med et kjønnsregnskap hvor de så på 162 land. Jo mer makt kvinnene hadde i landet, desto større var den økonomiske suksessen. Og når vi er flere  ressurser som skaper verdier så får vi alle sammen leke mer. Vi får gå på konserter og fotballkamper, utstillinger og forestillinger. Hver for oss. Og kanskje treffer vi på hverandre og kjemien er god og dere får nyte godt av at kvinnene selv, i stedet for deres mannlige foresatte, eier sin egen seksualitet.  Dere må ikke jobbe skinnet av dere for at deres barn og kvinner skal få spise. Dere får muligheten til å kjenne deres barn i stedet for å være en besøkende fremmed i deres eget hus. Den dagen dette forsvinner vil også dere kalle dere feminister.

Women who love themselves are threatening; but men who love real women, more so.

                                                                                                                                                    Naomi Wolf

Men for at den dagen ikke skal snike seg inn på deg så vil jeg anbefale deg å erkjenne at du er en feminist. Går greit om du gjør det litt i det stille. Bare du har vett til å rope det ut ved behov.

Advertisements

Skam deg, kvinne!

Legg daglig ut minst et bilde av delvis naken kvinnekropp, med en insinuerende tittel. Lat som om det er en nyhet. Når «saken» har generert nok klikk, så skriver du en kommentar hvor du overbærende moraliserer over kvinnen som kler av seg. Og der, herr redaktør,  der er nattesøvnen reddet.
Pisk og gulrot for å holde leseren fornøyd. Klovnen i manesjen har en stri jobb. Foto: Skjermdump

Pisk og gulrot for å holde leseren fornøyd. Klovnen i manesjen har en stri jobb. Foto: Skjermdump

I går, da jeg kom hjem etter å ha sett en gjøgler på teateret, fikk jeg en hyggelig overraskelse i nettleseren min. Endelig var der en mann som kunne fortelle kvinner, i særdeleshet NRKs sportsanker Carina Olset, hvordan de bør oppføre seg for å bli tatt på alvor i mediabransjen. Ja, noe så forfriskende som det har man vel ikke vært borti siden 50-tallet. Han kom til og med med noen sylskarpe observasjoner av et antrekk hun har på seg på forsiden av Mann.

«På coveret av siste nummer av magasinet er Carina Olset avbildet knestående i en seng mens hun tviholder på ei dyne og stirrer alvorlig i kameraet. For å skremme en innbilt dynetyv? På seg har hun en ganske diger underbukse og en BH med svarte fartsstriper på. Utenpå har hun noe som ser ut som en mellomting mellom krabbeteine og myggnetting.» skriver vedkommende, trodde jeg, litt snurt fordi dekningsgraden på nevnt undertøy var for stor.

Tenk på barna! Og kvinnene. De arme kvinnene!

Men neida, hun hadde visst for lite klær på seg, godeste Olset. Hun som har snakket med en kråke  på barneTV og alt. Tenk om ungene så henne der oppe på hylla på Narvesen ( der hvor erotikk står parkert, sa han hviskende.) Tenk på barna.

Og tenk på kvinnene! De som i svake øyeblikk kan ha denne Olset som forbilde. Vi må beskytte kvinnene mot denne forfengelige tøsen som først vil at statskanalen skal ansette henne på bakgrunn av kvalifikasjoner  og ikke på utseende, for så å ombestemme seg og flerre av seg sine ytre gevanter på forsider av lugubre magasiner. Ombestemme seg! Dette går simpelthen ikke an.

«Profesjonelle yrkeskvinner understreker ofte at de krever å bli vurdert utfra kompetanse og innsats, ikke utseende. Er ikke dette en selvfølgelighet i 2013? Ikke så lenge kvinnelige forbilder tviholder på sin rett til å stille som mer eller mindre vellykkede sexobjekter i manneblader.» står det skrevet.

Ingenting som litt frisk moralisering sent på kvelden, tenkte jeg. Hvem er det som i sin store visdom har forfattet denne treffende prosaen på vegne av alle kvinner over alt. Som tenker på oss som kollektivt taper ansikt på grunn av dette eksponeringsbehovet til denne Olset.

Signert Danny Pellicer, nettredaktøren i Nordlys.

Javel, noe for å bøte på nattesøvnen, tenkte jeg.

Ikke lett å være luremus

Hver morgen må han få en eller annen arm sjel til å kjemme hele det store intetnettet etter en pupp som nesten glipper, en rosablogger som kjøper silikon, en forsvarsfrue som blogger i nettoen eller en lettkledd konditor som lager penis- og vaginakaker til festlige lag. Fordi det er noe vi klikker på. Og da er det en nyhet. Og da selger det annonser, og får hans avis til å klatre på klikkeklikkeklikkelistene.

Og vi klikker og er interessert ogsåklikkervilitttil og egentlig er det vår feil, visomklikker, for at redaktøren ikke får sove om natta av alle disse kvinnene som diskvalifiserer seg selv fra alvorlig og viktig diskurs. Med sine pupper og alt vrengt ut på avisenes nettsider.

Tenk på den moralske indignasjonen på vegne av et helt kjønns yrkesliv som bygger seg opp hos denne herremann. Må være ulidelig for en mann av slik aktverdig støpning å friste oss klikkere hele tiden. Fordi det er nyheter. Han har visstnok egentlig ikke lyst.

Men heldigvis, og fordi det er nyheter, kan han også tillate seg å moralisere litt på kommentatorplass. For som han sa i en twitterutveksling oss i mellom, hvor jeg urettferdig beskyldte ham for hykleri:

@majabien Hvis media skriver om f.eks mobbing el. skattesnusk, og tar avstand fra det på kommentarplass så er det hykleri? Underlig logikk.

Faen! Logikken min var visst ødelagt. Det jeg nemlig trodde var at media avslørte skattesnusk og mobbing, det er forhåpentligvis noe de ikke driver på med selv.  Men at de skaper markedet for nesten-naken-i-badekaret nyheter og var den største eksponent og forbruker av nakne (kvinne-) kropper for klikk. Og at redaktørers ansvar var å sanksjonere slikt.

Men det er egentlig vår skyld alt sammen. Visomklikker og bare ha disse nyhetene. Så da er det greit at vi har folk som kan sjonglere pisk og gulrot for oss: Gi oss nakne kvinner i stygge truser, også daske dem verbalt etterpå.

Elefanten i min radio

Nå skal NRK i gang med et nytt og banebrytende radioprosjekt. De skal lage radio for de som har vokst ifra P3 (Les 30+åringer).  Og siden jeg passer inn i den aldersgruppa må jeg si at spenningen ikke er til å tåle. For de virker til å endelig ha skjønt det.

Et gammelt apparat for et foreldet konsept. Foto: Sveta Bogomolova/flickr.com

Et gammelt apparat for et foreldet konsept. Foto: Sveta Bogomolova/flickr.com

Der den nye medietrenden er å bevege seg vekk fra å lage innhold for generaliserte målgrupper og respektere den enorme segmenteringa i sine lyttergrupper, så sørger NRK for at noe fortsatt er ved det gode gamle. Og mandatet er klart : Radiosjefen i NRK seier at målet er å lage noko nytt, men at kanalen hentar inspirasjon frå alle dei eksisterande kanalane som er i dag, står det i Ny NRK-kanal for unge vaksne.

Gode, gamle, trauste elefantbeist. Du skal gi oss som har så mye til felles, fødselsdato mellom ca 1973 og 1983, alderstilpassa musikk og humor på radio. Vi har barn, vi hogger ved som underholdning og vi syns at flauhumor er det beste som har skjedd siden kaffe latte med tannkremsmak. Jeg har sikkert flere med meg når jeg påstår at å se voksne menn i Radioresepsjonen kaste ting på hverandre på TV var et av høydepunktene i min TV-titterkarriere.

Noe gammelt fra noe gammelt

«Den nye radiokanalen skal vere ein humoristisk musikkanal med referansar frå både P1, P2 og P3, men målet er å lage noko nytt for ei musikkinteressert målgruppe som i dag fell litt mellom to stolar.» sier sjefen Marius Lillelien.

Vi 30-40 åringer som sitter ved radioapparatet akkurat klokka 1430 og kan knapt puste av den enorme spenninga som bygger seg opp i kroppen. Yr av glede kan vi nå få høre ny og spennende musikk presentert direkte på radio på et totalt upassende tidspunkt. Så utrolig heldige vi er at vi har en allmennkringkaster som gir oss det. Og skulle vi kanskje være litt opptatt med å fore barn, eller å hogge ved så kan vi alltids stole på at akkurat den My Bloody Valentine-spesialen vi ville høre på IKKE er å finne i noe form for opptak eller podcast på nettsidene til vår alles kjære ivaretager av bred kulturdekning.

I min umiddelbare omgangskrets er det ekstremt få mennesker under 75 år som setter på radioen og lar den skure og gå. Kanskje setter noen seg ned og følger med på Påskelabyrinten en av de dagene i påska de ikke er altfor bakfull. Men ellers, lite. Og dette er mennesker som ikke har en fullverdig dag i livet hvis de ikke får høre på musikk.

Elefanten i rommet

Det har lenge vært en elefant i NRK-rommet : Det har seg nemlig slik at NRK har en pågående konflikt med musikkbransjeorganisasjonen IFPI, som har holdt på i snart over to år og drept musikkjournalistikken på TV. Derfor har ikke kanalen levert musikkinnhold på de plattformene hvor 30 og 15 og 65 åringene forventer å finne det. På nett. Nå er de visstnok blitt enige, om radiobiten i det minste. Så nå ligger det meste til rette for at NRK radio kan oppfylle mine tre små ønsker.

1) Jeg vil høre på musikkprogram jeg liker når det måtte passe meg. Jeg vil kunne laste det ned som podcast, og abonnere på tjenesten gratis.

2) Jeg vil i større grad være delaktig til å lage innholdet i programmene. Jeg vil ikke ha meningsløse A og B og C lister som en eller anna hipsterjævel tror min målgruppe er interessert i. Jeg vil bli spurt hva jeg liker. Jeg vil ha interaktivitet. Få inn sosiale medier i programmeringshverdagen.

3) Jeg vil oppdage ny musikk på tvers av sjangre, aldersgrupper og kjønn. Jeg vil at noen gjør et faglig stødig arbeid, undersøker og lager nyhetsjournalistikk om musikk, som de serverer meg ukentlig. Jeg vil ikke ha enda et program med kontinuerlig munndiaré fra Are Sende Osen.

Brukermedvirkning og tilgjengelighet må man fokusere på i 2013. Hvis man vil lage medieinnhold for oss 30 til 40 åringer. Og for alle andre for den saks skyld.

Lær fra andre

Jeg hører ukentlig på den amerikanske allmennkringkasteren NPR. De gir meg nemlig det jeg vil ha.

I blogger på sin nettside ( Ja, tenk det! ) inviterer de publikum til å sende inn kommentarer, opptak, historier om seg selv og om musikk de elsker. Også lager de lister av folks musikkerfaringer – alt fra Simon and Garfunkel til Slayer, Carly Rae Jebsen til Deer Tick. Samtidig som de er i stand til å drive på med førsteklasses musikkjournalistikk.

Også legger de programmene, som de lager på bakgrunn av disse listene, på noe som heter iTunes i noe som heter podcasts. Som jeg kan laste ned på min telefon og høre på mens jeg går på jobb, eller mens jeg forer ungen eller hogger ved.

Elefanter er trege dyr. Men de kan også snu på femøringen og på tross av sin massive vekt få farta opp og mose ned all motstand. Jeg vil på det sterkeste oppfordre elefanten i min radio til å få farta opp, og rase inn i 2013.

Put up or shut up

Vil dere ikke leke med oss? spør Egon Holstad Tromsøs forskerstand. Det er vanskelig å leke med noen som sjeldent er på banen. Og når de først kommer på banen, bommer på ballen så mange ganger som Holstad.

Jeg gjør som Peter Griffin og lar meg provosere. Lurer allerede på hvor lurt det er.

I ei uke da forskerne tar forskninga si ut på gaten velger Egon Holstad å komme med kritikk mot deres manglende deltagelse i den offentlige debatten. Det er en veldig gammel kritikk, som alle som jobber med forskningsformidling er godt kjent med, og som oppsummeres godt i tittelen på Holstads kommentar.

I essens mener Holstad at forskere ved hovedsaklig Universitetet i Tromsø er forsmedelig inaktive i forhold til debattene som føres i tabloidene, i denne sammenheng Nordlys. De bør forsvare seg mot kommentatorangrep, debattere aktualiteter og  delta i en større grad i enhver dans avisene byr opp til. Og en del av poengene til Holstad er absolutt korrekte. Det er bare premissen han bygger argumentene sine på som er skammelig feilslått. Premissen er at forskerne ikke vil leke med mediene. Mens sannheten er at mediene, særlig lokale aviser,  har forskning og forskere langt nede på sin prioriteringsliste. Det ser man også av at alle tilsvar til Holstads kritikk nå plasseres pent og pyntelig i marginene et sted.

Inkompetente redaksjoner
Jeg skulle avstå fra å blogge om dette fordi jeg har et over tid utviklet et standpunkt som plasserer meg midt i den klassiske skyttergraven, men følgende fortjener ikke annet enn å skytes ned:

«På side 3 i herværende avis (internt på huset av og til referert til som selve indrefileten i avisa) tilbys til stadighet spalteplass til kapasiteter fra byens akademiske miljø, men jeg kan ikke huske sist et innlegg her genererte noe som ligner en debatt. Artiklene er ofte søvndyssende allerede i overskrift og ingress. De er som regel forfattet av minst to personer, og omhandler primært tema de fleste har vanskelig for å være spesielt uenige i. Ordet «nordområdene» er en fast gjenganger, i tillegg til festtaler der de understreker egen fortreffelighet.»

Mener Holstad oppriktig og virkelig at forskerne selv skal stå for den redaksjonelle kvalitetssikringa i Nordlys? At Nordlys ukritisk slipper til floskler og festtaler på et fremtredende plass i avisa? Og uten at forskningsmiljøene i byen betaler for reklameplassen?

Hadde disse akk så fortreffelige kronikkene gått til Aftenposten, for eksempel, så hadde de enten blitt avvist tvert eller sendt tilbake med forespørsel om endringer. Men Aftenposten har kompetanse på forskning.

Egon Holstad nevner fire forskere ved Universitetet i Tromsø som etter hans dypt begrensede kunnskap bidrar til den offentlige debatten. (Hadde han faktisk vært innom forskning.no, som han så flåsete avskriver, så hadde han funnet flere. De har en pen redaksjonsplakatt der og greier. ) Vel da er stillinga forskere 4, lokalaviser 0. Jeg kjenner ikke til én eneste journalist i noen lokalt forankra redaksjoner som har forskningsmiljøer som sitt viktigste arbeidsfelt. (Mulig dette er et beviset på min dypt begrensede kunnskap, men tror dessverre ikke det.)

Ikke uvesentlig skyttergrav
Lokalavisene dekker side opp og side ned om fotball og kulturbegivenheter, alternativmesser og kjøpesenteråpninger. De har kulturjournalister, sportssjournalister, nyhetsjournalister og kommentatorer. Men ingen som har som eneoppgave  å følge opp det som skjer på forskningsinstitusjonene og i de forskningsbaserte bedriftene i byen. Holstad kan selv undersøke hvor mange av hans kolleger har et godt etablert og bredt kildenettverk på UiT. Hvis svaret er én, så vil jeg virkelig være gledelig overrasket. Nei, skal forskerne slippe til i de pressede redaksjonene i dag skal de helst selv opplyse om to, tre andre kilder, presentere bilder og helst en case. Det vil si at de forventes å gjøre ikke bare sin egen, men også avisens jobb. Hadde Øystein Stray Spetalen fått lov til det så hadde man spyttet på redaksjonen som slapp han til.

Og dette er ikke en uvesentlig skyttergrav å sitte i. UiT er en av Nord-Norges største arbeidsplasser og fikk ca 1,881 milliarder kroner over statsbudsjettet i 2012. Norges forskningsråd bevilger over 7 milliarder kroner til forskning i Norge, en del havner i Tromsø. I tillegg kommer EU-midler,  bidrag fra næringslivet (få, men dog) og andre eksterne bidragsytere. Dette er ikke peanuts. Alle andre plasser hvor det er så mye penger i omløp graver journalistene, de skaper debattene og utfordrer aktørene.

Men forskningen utfordres av en mann som har skapt seg et navn ved å si Kari Bremnes på en relativt morsom måte. Syns ikke Holstad at det er rart? Nesten litt trist?

Og mener han virkelig at han inviterer til fornuftig debatt ved å kalle folk for intellektuelle onanister som lar seg pisse på? Kan han heller ikke bare innrømme at han ikke er interessert i forskere som vil kaste seg ut i debatten, men heller vil ha folk som villig vil la seg skandalisere i Nordlys. Han vil ikke ha en ordentlig debatt, men en nachspillkrangel. Og de har, som kjent, reddet verden mang en gang!

Jeg er journalist ved Universitet i Tromsø, og jobben min er å formidle forskning til allmennheten. Men jeg blogger privat. så hvis du er uenig med meg ikke last UiT. De kan ikke noe for det.

Eksperter og andre kjerringer

Jeg jobber med forskningsformidling, liker det jeg gjør og respekterer forskere og deres arbeid. Men hører jeg et til «forskning sier» råd angående oppdragelsen av mitt barn kommer jeg til sette fyr på en bok.

Er i ferd med å oppdra en LFC-supporter. Nyere forskning sier at vi legger opp til et liv fylt med skuffelser og urealistiske forventninger.

Da jeg skulle ha mitt første barn gjorde jeg det samme som når jeg skulle ha min første bil og første bolig. Jeg satte meg grundig inn i saken gjennom å lese store mengder av dokumenter, ikke rent få basert på vitenskapelige undersøkelser. Og jeg har hatt jævlig lite bruk for dem. Jeg tør nesten innrømme, syv måneder inn i mitt mammaprosjekt, at respekten jeg har for vitenskapelighet og grundig analyse kun har vært en unyttig tidtyv. Dessverre er ikke god foreldreskap så enkelt at det går an å lese seg til det.

Lar meg provosere
Derfor lar jeg meg for tiden provosere av alle avisartikler som fyller brødteksten med «forskning» som «sier» noe. ( Det gjorde jeg for øvrig også før jeg fikk barn, men det er en helt annen, formidlingsfaglig diskusjon.)

Senest i rekken er Vil forby skrikekurer for barn som Aftenposten publiserte i dag. I den fremmes det blant annet et syn om at det ikke er sunt for barn å skrike seg i søvn og belyser trenden med attachement parenting. Saken er full av vage ”forskning sier” referanser begått av både foreldre, forskerne, skrikekur/trøstekur – forkjempere og homeopater som driver med sovehjelp på Skype.

Jeg stusset på at Aftenpostens journalist ikke stilte ett spesifikt spørsmål ved forskningen som antydes av kildene i saken. Nada. De eneste henvisningene der er til uvitenskapelige blogger med tynn metodologisk bunnklang. (Sjekket noen av disse bloggene og det eneste jeg fikk med meg var mange mennesker som ikke skjønner forskjellen på sentimentalitet og ekte følelser.)

Sitat: Det er psykisk terror å la barn ligge alene og gråte. Når det nå finnes forskning som viser at det ikke er bra, så er det på høy tid at profesjonelle forbys å anbefale det, sier Caroline Teigen. (Altså homeopat som tilbyr sovehjelp på Skype for 850 kroner.)

Hvilken forskning? Utført av hvem? Hvordan?

Jeg er frustrert fordi journalisten ikke går mer inn på denne forskninga og irritert fordi  jeg ikke har tid til å sjekke det ut selv, slik som de aller fleste andre foreldrene som velger å ukritisk lene seg på ekspertenes råd.

 Shopper råd
Det er notorisk vanskelig å forske på barn. Du kan for eksempel ikke ta to relativt store grupper spedbarn og gi den ene gruppen konstant oppmerksomhet, mens den andre blir komplett ignorert og neglisjert. Hvis du kunne gjøre det så kunne du kanskje  komme med bastante, skråsikre uttalelser om terrorisering. Men før den tid håper jeg noen anmelder deg for barnemishandling.

Det at vi ikke får innsyn i metodene bak rådene gjør at konklusjonene oppleves som meningsløse. Og det er en enorm mengde av dem. Forskere med respekt for seg selv skifter jo mening, forskning bør per definisjon være dynamisk og i konstant endring. Foreldre trenger entydige råd. Så vi shopper de rådene som passer oss uansett.

I samme artikkel uttaler Gro Nylander seg, en kilde til ekstremt mye personlig frustrasjon hos undertegnede.  I Mamma for første gang oppfordrer hun foreldre om å distansere seg fra bestemødrenes råd, stenge ut kjerringene og kjøpe rådene som kommer med den trygge røsten til helsepersonell.

Hører på kjerringene
Jævlig frustrerende da at denne røsten vingler om hva den skal si fra den ene uken til den andre.  Jeg må understreke at jeg stoler på de helsefaglige rådene leger og andre fagpersoner kommer med generelt, selvfølgelig også når det gjelder mitt barn. Jeg er jo ikke en dilettant. Det er når rådene begynner å gå innpåoppdragelsestekniske valg som jeg må ta som forelder at jeg steiler. Så jeg hører ikke lenger på folk som starter setningene sine med forskning sier, uansett hvor stor tillitt jeg måtte ha til deres ekspertise.

Jeg hører på kjerringene i stedet. For la oss innse den ubehagelige sannheten: Til syvende og sist er jeg og faren ganske alene om å få dette barnet opp og frem i verden. Og da kan like gjerne rådene jeg velger å følge, eller ignorere, komme fra mennesker som faktisk deler litt av det ansvaret. For som de ofte ynder å påpeke har de tross alt klart å holde liv i meg med en viss suksess.

1-2-3 genseren

For å gjøre formålet med denne bloggen mest mulig forvirrende for mine lesere, skal jeg nå publisere en strikkeoppskrift. Oppskriften er genial for alle de som egentlig ikke kan strikke men vil gjerne prøve å lage noe kult og varmt for høsten. Den er også egnet for de som ikke vil vises død i en genser oppkalt etter Dorthe Skappel, som må være det mest irriterende mennesket på norsk TV (Jada, og der sikra jeg meg en jantelovkommentar.)

Her er genseren i all sin prakt. Dessverre har jeg ikke tid eller penger til å ta bilder løpende mot solnedgang med vind i håret. Så vi får nøye oss med dette.

For noen uker siden sto jeg i kø i en garnbutikk, bak noen forfjamsa ungjenter som åpenbart aldri har strikket før. Mens de forsøkte å skjønne hva det egentlig vil si å slippe en maske, lurte jeg på hva i all verden de skulle med så dyrt garn for et åpenbart førstegangsprosjekt.

«Skappelgenseren.» sa damen bak kassa og smilte i-år-går-jeg-med-overskudd smilet.

«Javel?» sa jeg.

«Har du ikke fått det med deg? Det er rene farsotten for tiden. Vi får ikke bestilt inn alpakkagarn fort nok.»

Så jeg måtte sjekke ut vidunderet. Og joda, lettstrikka var den, men man måtte ha minst tusen kroner i garn for å få genseren til å bli noenlunde grei. Ikke minst så var oppskriften egentlig ikke så enkel å skjønne for folk som aldri har strikket før. Så her kommer redningsplanken.

Det er en strikkeoppskrift som har vært i familien siden mennesket lærte seg å barbere intetanende dyr, for å bruke deres ull til egen påkledning. ( Eller jeg googla det for en stund siden. Nå finner jeg ikke lenken, så vi sier at det er eget design. Internett får arrestere meg siden.)

Genseren tar ca ingen tid å strikke, og du kan strikke den for en tredjedel av prisen av skappelgenseren. ( Jeg valgte å ikke være kjip med garnet, all den tid dette skulle være en gave.) Du får to t-forma stykker som du bare syr sammen. Resultatet er en omfangsrik, lang, 80-tallsinspirert genser med tre kvart erme.

Jeg gir dere: 1-2-3 genseren. ( Motstykket til de eneste kakene jeg kan bake…)

One size fits all ( ja, sånn i teorien )

Det ferdige resultatet uten en brydd blogger inni.

Du trenger:

Rundpinne nr. 10, 60 cm

Stoppenål

Garn: Jeg brukte 6 nøster Alfa-garn fra Sandnes i fargen svart-sølv, og 2 nøster Kitten Mohair fra Sandnes i fargen svart. (Må jo bidra til årets overskudd på fabrikken.) Jeg strikket med begge trådene sammen, da jeg ville ha litt tettere strikk. Du kan bruke hvilket garn du vil, jo tynnere garn jo løsere vil strikket være.

Arbeidet strikkes ikke rundt, altså du snur det når du kommer til slutten av raden.

Kast på 95 masker. ( Det er disse maskene som bestemmer lengden på ermene. Vil du ha en langermet genser må du legge på en del masker, vil jeg tro. Antar det bare er å prøve seg frem. )

Strikk hver rad ( rillestrikk ) i ca 20 cm.

Bind av de 6 første maskene på begynnelsen av neste rad. Strikk videre i rillestrikk. Gjenta totalt 8 ganger  i begynnelsen av hver rad- altså fire for hvert erme.

Du skal nå ha 47 masker igjen.

Strikk videre  i glattstrikk til du oppnår den lengden du vil ha. Dette vil gi deg en rett og en vrang side.

Sy sammen genseren på vranga. Katt er ikke nødvendig for å få fortgang i arbeidet. Men bidrar gjerne med frustrasjonsmoment.

Siste vrange rad strikker du rett. Bind av på rettsiden.

Strikk en til.

Sy de to t-forma stykkene sammen på vrangen. Du velger selv hvor vid halsåpning du vil ha.

Et voila – en ferdig genser.

Dette må være noe av det letteste jeg noensinne har strikket. Med det garnet jeg har brukt gir dette en omfangsrik genser. Bruker du et annet garn kan det hende at du må justere antallet masker. Men med en så enkel genser er det bare å prøve og feile – kanskje du til og med får til noe originalt. Jeg fikk til noe varmt.

Lenkene i oppskriften er hjelpevideoer fra knittinghelp.com.

Mosh pit – likestilling

Norsk likestillingsdebatt er fastkjørt, uinteressant og hva heter det: ja, oppkastfremkallende.

En circle pit under utvikling. Ser du godt etter så kan du finne Frank Carter fra det Bukta-aktuelle bandet Gallows midt i kaoset. Du kan lese mer om Gallows på ampmeup.wordpress.com. Foto: Maja Sojtaric

Når trafikken på nettavisene går ned, finner redaksjonene noen som kan gi oss såkalt politisk ukorrekte synspunkter om strevet med å være til i dette likestilte landet. Det er god business. Alle som har blitt forsmådd av noen av det motsatte eller samme kjønn tar til å trolle på debattsidene; antall unike besøk går i været; annonsører er såre fornøyde med dagens innsats. Innvandringsdebatt next, kjør inn Nabintu Herland så får du dobbelt med treff.

Men er du over gjennomsnittet interessert i denne typen debatt så har du lest de fleste argumentene for lengst. Her er noen vanlige kategorier av debattanter, basert på signerte innlegg:

Den fornærmede mor – Hun er blodig fornærmet over at noen foreslår avkortning av hennes permisjon. Hennes brystkjertler er for verdifulle, smerten under fødselen var en altfor stor påkjenning, hormonene gjør henne ustabil.

Den fornærmede far – Han er forurettet på grunn av feige fedre som ikke krangler til seg 50 prosent av permisjonstiden, slik han gjorde. Kaller Den fornærmede mor for monopolmor. Hans kone er altfor verdifull for arbeidslivet så han lar henne blomstre i jobben ved å trille tur med poden.

Den hellige mor – Hun har sluttet å jobbe delvis eller helt for å være sammen med sine barn og beskriver seg selv som en del av verdens mest utskjelte gruppe.

Den hellige far – Han gjør oppvask, leker hund for ungene, mens han egentlig har lyst å gå Alaska på tvers. Han er jo likestilt, han støvsuger og ser på Sauen Tommy med barna, så slutt å skjelle han ut.

Det er åpenbart nødvendig for disse menneskene å flerre ut sine egne livsvalg som valide argumenter i likestillingsdebatten. Og permisjonsdebatten kunne faktisk vært interessant om den handlet om systemsvikt i likestillingsprosjektet. Men nei – det handler om er det jævla maset om hvem skal tørke støvet.

Når ble husarbeid og bleieskift ett og alt i likestillingsdebatten? Jeg stiller meg revnende likegyldig til mitt eget husarbeid, hvorfor skal ditt være av noe betydning for meg?

Mosh pit – likestilling derimot er jeg kjempeopptatt av. En mosh pit er, for de uinnvidde, en testosteronfylt pøl av voldsomme, fysiske gledesuttrykk på en konsert av det meget harde rockeslaget. I en mosh pit, som på en fotballbane, kan menn utøve vold mot hverandre uten å frykte for konsekvensene.

Jeg og min søster er ofte de eneste kvinnene i en mosh pit. Man kan til og med kalle det et ultimativt feministisk prosjekt: Vi tar oss til rette i et mannsdominert miljø fordi vi kan og fordi vi elsker det.  Svetten renner, blodet flyter og det er rock på ramme alvor. Stemninga er elektrisk, energien er pulserende og ingen i denne testosteronsuppa forteller deg at du skal kjenne din plass og flytte deg. Alle er like, men med et tillegg: som en kvinne er du tryggere. Den største fyren materialiserer seg alltid instinktivt foran deg når ting begynner virkelig å gå galt. Og det er du selvsagt glad for.

Jeg skulle faktisk ønske at han fulgte med søstra mi fra Oslo Øst til Oslo Vest etter en særdeles vellykket mosh pit  i hovedstaden nylig. Vi ble fortalt at en bekjent ble forsøkt voldtatt helga før, så vi fant det for lurt å vente på noen som kunne følge henne til innkvarteringa etter konserten. Som en kvinne kan du ikke ta for gitt at du kan spasere ned en gate i hovedstaden på en lørdagskveld uten å bli voldtatt.

Men å stå midt i en gjeng med menn som denger løs på hverandre er helt trygt.

Igjen ett av mine bidrag til den faste spalten Uhørt i iTromsø – på trykk 09.04.2011.