Mosh pit – likestilling

Norsk likestillingsdebatt er fastkjørt, uinteressant og hva heter det: ja, oppkastfremkallende.

En circle pit under utvikling. Ser du godt etter så kan du finne Frank Carter fra det Bukta-aktuelle bandet Gallows midt i kaoset. Du kan lese mer om Gallows på ampmeup.wordpress.com. Foto: Maja Sojtaric

Når trafikken på nettavisene går ned, finner redaksjonene noen som kan gi oss såkalt politisk ukorrekte synspunkter om strevet med å være til i dette likestilte landet. Det er god business. Alle som har blitt forsmådd av noen av det motsatte eller samme kjønn tar til å trolle på debattsidene; antall unike besøk går i været; annonsører er såre fornøyde med dagens innsats. Innvandringsdebatt next, kjør inn Nabintu Herland så får du dobbelt med treff.

Men er du over gjennomsnittet interessert i denne typen debatt så har du lest de fleste argumentene for lengst. Her er noen vanlige kategorier av debattanter, basert på signerte innlegg:

Den fornærmede mor – Hun er blodig fornærmet over at noen foreslår avkortning av hennes permisjon. Hennes brystkjertler er for verdifulle, smerten under fødselen var en altfor stor påkjenning, hormonene gjør henne ustabil.

Den fornærmede far – Han er forurettet på grunn av feige fedre som ikke krangler til seg 50 prosent av permisjonstiden, slik han gjorde. Kaller Den fornærmede mor for monopolmor. Hans kone er altfor verdifull for arbeidslivet så han lar henne blomstre i jobben ved å trille tur med poden.

Den hellige mor – Hun har sluttet å jobbe delvis eller helt for å være sammen med sine barn og beskriver seg selv som en del av verdens mest utskjelte gruppe.

Den hellige far – Han gjør oppvask, leker hund for ungene, mens han egentlig har lyst å gå Alaska på tvers. Han er jo likestilt, han støvsuger og ser på Sauen Tommy med barna, så slutt å skjelle han ut.

Det er åpenbart nødvendig for disse menneskene å flerre ut sine egne livsvalg som valide argumenter i likestillingsdebatten. Og permisjonsdebatten kunne faktisk vært interessant om den handlet om systemsvikt i likestillingsprosjektet. Men nei – det handler om er det jævla maset om hvem skal tørke støvet.

Når ble husarbeid og bleieskift ett og alt i likestillingsdebatten? Jeg stiller meg revnende likegyldig til mitt eget husarbeid, hvorfor skal ditt være av noe betydning for meg?

Mosh pit – likestilling derimot er jeg kjempeopptatt av. En mosh pit er, for de uinnvidde, en testosteronfylt pøl av voldsomme, fysiske gledesuttrykk på en konsert av det meget harde rockeslaget. I en mosh pit, som på en fotballbane, kan menn utøve vold mot hverandre uten å frykte for konsekvensene.

Jeg og min søster er ofte de eneste kvinnene i en mosh pit. Man kan til og med kalle det et ultimativt feministisk prosjekt: Vi tar oss til rette i et mannsdominert miljø fordi vi kan og fordi vi elsker det.  Svetten renner, blodet flyter og det er rock på ramme alvor. Stemninga er elektrisk, energien er pulserende og ingen i denne testosteronsuppa forteller deg at du skal kjenne din plass og flytte deg. Alle er like, men med et tillegg: som en kvinne er du tryggere. Den største fyren materialiserer seg alltid instinktivt foran deg når ting begynner virkelig å gå galt. Og det er du selvsagt glad for.

Jeg skulle faktisk ønske at han fulgte med søstra mi fra Oslo Øst til Oslo Vest etter en særdeles vellykket mosh pit  i hovedstaden nylig. Vi ble fortalt at en bekjent ble forsøkt voldtatt helga før, så vi fant det for lurt å vente på noen som kunne følge henne til innkvarteringa etter konserten. Som en kvinne kan du ikke ta for gitt at du kan spasere ned en gate i hovedstaden på en lørdagskveld uten å bli voldtatt.

Men å stå midt i en gjeng med menn som denger løs på hverandre er helt trygt.

Igjen ett av mine bidrag til den faste spalten Uhørt i iTromsø – på trykk 09.04.2011.